Høyfjellsliv

Janne Langaas les. Foto: Kjell Nyøygard.

av Henrik Ibsen

I dalen er der sommernatt
med lange skyggers slør;
i høyden går om bergvegg bratt
en sjø for kveldens bør:
der velter skyens bølger grå,
og intet syn når opp
til jøklen, som i dagen lå
og vidt utover bygden så,
med solgull om sin topp.

Men over tåkebølgers brann,
i glans av gull og rav,
der høyner seg et fredlyst land,
lik øflokk spredt i hav.
Den store fjellfugl seiler slik
som skibet videst ud,
mens tinders rad bak jøkelflik
står, hærkledd trollefylking lik,
og truer vest mot Gud.

Dog se, der borte sel og kve
i slør av fonnens brem!
Der blåner fjell, der glitrer sne
omkring det stille hjem.
Det er en verden for seg selv,
og folket er som den,-
fra bygden skilt ved ur og elv,
det har et større himmelhvelv,
og bedre sol til venn.

Se seterjenten lydløs stå
i glød og skygger svøpt.
Den alvors-alv hun stirrer på,
har intet ordlag døpt.
Hun vet ei selv hvor langt han vil,
så litt hun vet hans navn;
men under lur og bjellespill
det bærer bort i solfalls ild: -
mon tro der finnes havn? -

Det er så kort, ditt høylands-liv
på setervoll og bre;
snart foldes sneværs-kåpen stiv
utover sel og kve.
Da sitter du ved ovnens kull
i vintrens vante ferd; -
men spinn du trøstig hamp og ull:
et syn på høyfjells-kveldens gull
er vel sin vinter verd.

Kjelde: Dikt, Bokklubbens lyrikkvenner, 1991, s. 133